Last ned: INNSPILL TIL KLIMAMELDINGA
Skrevet av Randi Gjerdrum.

INNSPILL TIL KLIMAMELDINGA

ØKOLANDSBYER SOM STRATEGI FOR Å BEKJEMPE KLIMAØDELEGGELSER

-”kan hende det gjelder å redde vår jord- de beste blant dere er kalt”

Tilstandsrapport / diagnose / prognoser

-etterfulgt av

anbefalt  restitusjon

DEL 1

Vi velger å være detaljert omfangsrik i vår realitetsorientering- som dokumentasjon for vårt løsningsbidrag. Det kan synes som om dette informasjonssupplementet er dramatisk påkrevet-da det i motsatt fall med nødvendighet må ha ført til en radikalt annerledes tiltaksmobilisering mot raseringen av miljø og natur.

Derfor utgjør denne elendighetskavalkaden den tyngste del av dokumentet.

 

Jordens tilstand og framtidsperspektiver

Innholdet av karbondioksyd (CO2) i atmosfæren øker med 2 parts pr.mill. (ppm.) i året.

Før Kyotoavtalen vokste CO2-utslippene med 1,5% pr. år i noen tiår. Etter at Kyotoavtalen ble undertegnet var økningen 2,5% fram mot finanskrisa. (ifølge Sigbjørn Grønås, professor emeritus i meteorologi ved Geofysisk Institutt ved Universitetet i Bergen.)

Han spør: Når skal folk våkne opp av søvnen og vende om på en ferd som nådeløst fører mot ufattelige forhold for de som kommer etter oss! Vi må intensivere kampen som om verden er i en krigstilstand hvor alle krefter må mobiliseres.(Dag og Tid 3/12 –10).

Forsker,(tidligere Nasa-ansatt, forfatter av bl. a. ”Storms of my grandchildren”) og Sofieprisvinner James Hansen sier i samme avis at CO2 må stabiliserers ved 350 ppm. I forrige mellomistid var global temperatur ca. 1 grad høyere enn nå og havnivået 4-6m. høyere. Hansen peker på at ved en CO2 konsentrasjon på mer enn 450 ppm. er det stor risiko for at havnivået stiger 75m fordi all innlandsis ved polene gradvis smelter. En måned tidligere (5/11-10) kunne Dag og Tid presentere professor ved Senter for Internasjonal helse, UiB, Gunnar Kvåles innstendige oppfordring til handling: De globale CO2-utslippene må reduseres med hele 90% innen 2050; de sjølforsterkende mekanismene kan føre til et scenario utenfor kontroll. Drivhuseffekten kan forsterkes når store kilder av metanhydrat utløses på kontinentalsokkelen og i områder med permafrost. Utregninger fra Potsdaminstituttet for klimaforskning viser at langt mindre enn halvparten av kjente reserver av kull, olje og gass kan utvinnes om en skal ha en realistisk sjanse til å nå 2-gradersmålet. Sjøl om all produksjon av kull pr. dato avsluttes og tjæresand prosjektene innstilles så vil bruken av resterende reserver av olje og gass være nok til at målet overskrides.

Artikkelforfatteren understreker at CO2 fangst- og lagring er for svake virkemidler  Artikkelen avslutter med -blant annet- å foreslå forbud mot utvinning av tjæresand og skiferolje; forbud mot utvinning av nye konvensjonelle kilder,eksempelvis Arktis; nedtrapping av olje-gassproduksjon samt avgiftsbelegge fossilt drivstoff.

Klimaparadoks

I grell kontrast til denne dokumentasjonen følger samme publikasjon opp med å referere til Jens Stoltenbergs klimaparadoks:” I rapporten om klimafinansiering som Stoltenberg og Meles Zenawi fra Etiopia nylig overleverte FN-ledelsen erklærte de: Det behøver ikke være noen motsetning mellom å sikre økonomisk vekst og å redusere klimautslippene. Disse to målene bør og må gå hånd i hånd.” Dette budskapet reflekterer innholdet i boka ”Klimaparadokset” (høst 2010):”Vi må lete etter de tingene som gjør at vi forener vekst og miljø.”

16/11 –10 holdt statsministeren forelesning ved UiO og mottok spørsmålet: Kan det bli nødvendig at den rikeste andelen av verdens befolkning reduserer sitt forbruksnivå slik at de som har minst får mer-uten økologisk overbelastning? Stoltenbergs svar lød: ”Å forestille seg at de som bruker mest vil være villig til å redusere forbruket- og dermed møte de som trenger å bli løftet opp av fattigdom på halvveien vil bringe miljøsaken i vanry.” Her er det lite som minner om Churchillske imperativer om ”blod, svette og tårer” og et lederskap med tillitt til sin befolkning om å bidra når det gjelder.-Når det gjelder å redde vår jord.

Artikkelforfatter Arne Johan Vetlesen, filosofiprofessor ved UiO har dette å si:”Ikke bærekraftige mønstre for forbruk og produksjon utgjør nå det største hinderet for anstrengelsen om å bekjempe fattigdom på verdensbasis.  Mer enn 60% av klodens økosystemtjenester er gjenstand for forringelse og ødeleggelse på grunn av overutnyttelse . Kurven for artsutryddelse og forringelse og CO2-konsentrasjon følges stadig tettere. (Referanse Human Development Report , New Scientists).

Vetlesen avrunder ved å påpeke at selv utviklingen av ”grønn” teknologi ikke kan holde tritt med økningen i volum og skala som økt global økonomisk vekst vil innebære.

Kapitalistisk produksjon er basert på en forutsetning om kontinuerlig vekst.

Den siste olje?

Klassekampens kronikk 7/1-11 poengterte at oljetoppen ble passert i 2006. I et perspektiv hvor Kina alene planlegger å øke sin bilpark (11000 pr. dag), produksjon og energiforbruk drastisk de nærmeste tiårene, samtidig med at oljen som råstoff inngår i 90% av all industriproduksjon (eks. matproduksjon, inrastruktur, transport, flytrafikk) er det hodeløst å forsere vekstmantraet. Selv alternative energikilder er tungt avhengige av olje.

En rapport fra US Joint Forces Command viser at realiteteskonfrontasjonen har rammet også militære planleggere som advarer mot en mulig mangel på 10 mill. fat pr. dag i 2015- med utsikter til økt spenning og sammenbrudd i flere land. Det tyske forsvaret (Bundeswehr) har i studien” Peak Oil- Sicherheitspolitische Implicationen knappe Ressourcen” presentert et mulig scenario: Prisene på internasjonal varetransport kan gå rett til værs- med uoversiktelige konskvenser for mattransport- for ikke å snakke om oljeavhengigheten i ca 90% av all industriproduksjon. Rapporten konkluderer: I et middels langt tidsperspektiv vil det globale økonomiske systemet og enhver markedsorientert  nasjonal økonomi kollapse.

Artikkelforfatteren etterlyser et system som kan dekke menneskenes behov uten å true naturens langsiktige bærekraft.

Når det gjelder oljefondets disponeringer nøyer vi oss med å sitere investor Øystein Stray Spetalen som uttaler følgende til pressen 23/2-11: Oljefondets finansinvesteringer er ”rein svindel”.Krydret med et sitat fra den amerikanske økonomiprofessoren Michael Hudson: Lær av Kina og Singapore som skaffer seg kontroll via direkte investeringer i ressurser, teknologi, infrastruktur i stedet for verdiløse finanspapirer.

Stephan J. Walton, professor ved Høyskolen i Volda minner i en kronikk om at kapitalismen lever av å okkupere og erobre nytt terreng og definerer denne bunnlinja som tyrannisk og som dessuten betjener seg av et svulmende byråkrati som uavbrutt registrerer, målstyrer, og disiplinerer innenfor en kontekst av systematisk mistillit (jmfr. ny trygdeordning).

Tilbake på sporet: Som FNs klimaambassabør ser ikke Stoltenberg noen grunn til at Norge –verdens 5. største oljeeksportør-skal redusere vår utvinning av olje og gass. Sosialøkonomen hamrer inn logikken: Utslippskostnadene må tas der hvor kostnadene er lavest, alt annet er meningsløst. Hans kongstanke om et verdensomspennende klimakvotesystem imøtegås av Bjørgulv Braanen i en leder i Klassekampen 2/10 –10. Han etterspør moralen i et slikt grep og ser en parallell i avlatshandelen:”…som om man skulle betale fattige folk i den tredje verden for å legge seg inn på rehab slik at man selv kan vedlikeholde sitt narkotikamisbruk. ”

Norway stand tall?

Et av James Hansens (se ovenfor, tilføyes:direktør ved Nasas Goddard Institute,vitenskapsmann, adjunct Professor ved Columbia University, tilknyttet Earth Institute) innlegg i klimadebatten har tittelen: Climate Change as a Transcending Moral Matter; can Norway Stand Tall Among Nations? 4/10-10 redegjør han i en kronikk i Klassekampen for sin tankekonstruksjon: Tiltak som trengs for at verden skal kunne gå over til bruk av reine energiformer er gjennomførbare. Så hvorfor skjer det ikke? Jeg besøkte land etter land og skreiv brev til nasjonale ledere- overalt fant jeg lite annet enn miljøpolitisk grønnvasking. Situasjonen er godt illustrert i min siste tur til Norge. Jeg hadde et håp om at Norge, med sitt renommè for miljøvern ville være i stand til å stå opp for viktige verdier og treffe reelle tiltak for å møte klimaendringene i kontrast til de pseudohandlingene som er så typiske for andre land. Derfor skrev jeg til statsministeren og ba om at den norske stat som majoritetseier i Statoil griper inn mot tjæresandplanene i Canada. I et høflig svarbrev fra statssekrtæren i Olje- og energidepartementet sto følgende å lese:”Tjæresandinvesteringen er en ren kommersiell beslutning som regjeringen ikke vil blande seg i.” Hansen foreslår respons i spekteret fra sivil ulydighet til karbonskatt på import og produksjon hvor inntekten går til innbyggere for å legge til rette for livsjusteringer og fremme av ren energi. Kvotesalg er ineffektivt, inviterer til korrupsjon og sørger for fortsatt avhengighet av fossilt brensel. Avslutningsvis appellerer han til eldregenerasjonen og ungdommen om å kjempe sammen om å redde planeten. 19. mai finner vi en ènspalter i dagspressa hvor han i et åpent brev til statsministeren med eksempler nevner områder hvor Norge har gått foran i klimakampen  men tilføyer: Dette er ikke nok- og viser nok en gang til tjæresandprosjektet som kan føre til at klimasystemene passerer vippepunktet.. Ikke minst påpeker han at Canadas urfolk frarøves deres grunnlovsfestede rettigheter og at tjæresandindustrien gjør ubotlig skade på kanadiske skoger. Hansen avslutter: ”…jeg ber deg om å vise lederskap på vegne av kommende generasjoner. Jeg er sikker på at du kan være en slik leder. Alt godt.”

Norges statsminister Jens Stoltenberg ga avkall på lederskapet.

Menneskeskapte fiaskoer

Ytterligere visitter i avisfloraen: ”Zero skuffet over at deres forslag ble ignorert i ”klimakur.”

”Klimakur aukar norske CO2-utslipp” ”Det er ikke nok norsk skog i Norge til å gjennomføre bioenergisatsinga.” Raskt blikk i retning Sør; fra Klimatoppmøtet i København siteres talsmann for de fattige landene, sudanske Lumumba: ”Det er morderisk, det vil sende et helt kontinent i gasskammeret! Dere ber Afrika undertegne sin egen selvmordskontrakt!”

Tidligere NU-leder Ingeborg Gjærum oppsummerer: Hva svarer vi når fremtidige generasjoner spør oss hvordan vi kunne leve med at et klimamøte der fremtiden sto på spill kunne ende opp i noen få uforpliktende ord?

Vi dveler så vidt lenge ved James Hansen fordi han knapt kan overgås av noen mer betydelig kapasitet på klimafronten- og fordi han ikke kjenner seg for distansert til å delta i sivil ulydighet -rustet med knowledge, committment og compassion for Moder Jord.( som en Arne Næss eller Erik Dammann) og fordi han profilerer seg som berørt bestefar og overskrider kortsiktig gevinst og posisjonering.

Vi oppdateres stadig med nye prosenter, centimetre, metre, grader, utropstegn- vi konfronteres med millioner uten konsekvenser for konkrete handlinger. Sammen med Halvdan Wiik uttaler Arne Johan Vetlesen seg i Klassekampen 19.april under headingen”Klimapolitikkens elendighet”: Konsentrasjonen av klimagasser rundt jorda er nå den høyeste på 15 millioner år. Han siterer høyesterettsadvokat Pål W. Lorentzen som i en kronikk i Aftenposten 11. mars fyrte av følgende kraftsalve:”..situasjonen er utålelig”og tar videre til orde for å trekke politiske myndigheter for retten for brudd på konstitusjonelle forpliktelser. Artikkelforfatterne supplerer:utåleleig, ja, og nærmest uvirkelig. På et hvilket som helst annet politikkområde ville en tilsvarende dårlig måloppnåelse utløst ramaskrik. I 1989 vedtok Norge som første land i verden å stabilisere CO2-utslippene. Siden har de bare fortsatt å stige.

Hvorfor makter ikke politikerne å omsette forskningsresultater i realistiske strategier, dugnadsånd og mottiltak som monner? Norge skulle bli et foregangsland bygd på forståelsen av at det er grenser for materielt forbruk. På 70-tallet meldte en stolt Einar Gerhardsen seg inn i Framtiden i våre hender”, Stortinget bevilget millioner til forskningsprosjektet ”Alternativ framtid” for å undersøke mulighetene for en nordisk kursendring bort fra vekst- og frihandelsøkonomi. ”Nordisk idèdyst” ble avviklet med et vell av idèrikdom samlet sammen i en Idèbank- som i ettertid er det synlige resultatet som ennå overlever svingninger i idè-og klimamarkedet- for ikke å snakke om tilskudds- og kapitalmarkedet.

Ikke minst er Framtiden i våre hender ennå høyst oppegående-(med mottoet:det er umoralsk å være pessimist”) apropos å trekke politiske myndigheter for retten;

Lørdag 4. juni kl.12.00 arrangerte FIVH Klimarettsak i Spikersuppa hvor nettopp James Hansen stilte som sakkyndig og Johannes Joner som dommer, Rune Andersen som Jens Stoltenberg og Arild Hermstad som anklager. Vitner var representert ved barn og personer fra land som rammes hardt av klimaendringene. Anklagen lød: Framtiden i våre hender anklager regjeringen og Stortinget for brudd på grunnlovens §110b. Det legges særlig vekt pånorske klimagassutslipp som økte kraftig i 2010. Medvirkende: Miljøagentene og Global Migrants for Climate Action. Skulle det være noen i Miljøverndepartementet som er interessert i utfallet kan de oppsøke www.framtiden.no

Som sommerlektyre for regjeringsmedlemmer og Stortingsrepresentanter anbefales for øvrig ”Eaarth” av Bill McKibben- en konsekvensutredning med særdeles dystert utfall- uten å være dommedagsprofetisk. I en norsk politikerhverdag hvor LO-lederen går mot det prestisjetunge Klimaforliket og argumenterer for at det er for dyrt å gjennomføre klimakutt i Norge er det moralsk problematisk å forvente av andre nasjoner at de inntar frontløper-posisjonen. Det er usigelig trist at en fagforeningshøvding kaster vrak på solidaritetsaspektet- særlig sett i et historisk perspektiv med gasskraftverkene som de største synderne. Utslippene fra oljeindustrien har økt med over 70% siden 1990.

Oss framtidspessimister imellom

I dette innspillet er det påtrengende viktig å hamre fast at uten at oljeindustrien tar sine kutt er det illusorisk å henvende seg til befolkningen med imperativer om private reduksjoner hist og pist. Jens Stoltenbergs innspill i ”Samtiden” 2006 var smykket med headingen:”Tro på framtiden -et innlegg mot framtidspessimismen” og gikk imot alle lokale løsninger-i bytte for internasjonale avtaler med kvotehandel. Økonomisk vekst og teknologiske nyvinniger skulle fri oss fra utsiktene til å måtte gi avkall på våre medfødte privilegier. For de andre skulle jo med i dragsuget i kjølvannet av våre stadig høyere velstandsbølger. Forskningsstiftelsen Prosus satte ting i perspektiv med følgende ordspill:

”Hvor lenge skal det regne på presten før klokkeren tørster i hjel?”

Noen tilfeldige dryss fra mediafloraen, om noen fortsatt skulle la tvilen fortrenge et eventuelt ragnarokk om vi fortsetter med stø kurs mot stupet:

Zoolog og paleontolog Tim Flannerys bok ”Here on earth” advarer:”Vi er iferd med å forstyrre balansen mellom jordens ”indre organer”. Dene stabile epoken vil kunne ta slutt dette århundret- om vi ikke legger om kursen drastisk.” Martin Rees, leder i Royal Society inntil nylig mener det er store sjanser for at sivilisasjonen ikke vil finnes lenger i 2100. Paleontologen Peter Ward spår at oppvarmingen vil føre til at svovelbakterier vil dekke havoverflaten , ødelegge ozonlaget og forårsake at 95% av alle arter dør ut.

Klimaordskiftet har innlemmet et nytt urovekkende ord i vår framtidshorisont: Gap.

Kyotoavtalen ble vedtatt i 1997- men var først operativ i 2005. Den utløper i 2012 uten at en ny forpliktene oppfølger foreligger; derav gapet. Russland, Japan og Canada avstår fra å delta i en eventuell neste runde fordi de som slipper ut mest, USA, Kina og India ikke er med. 15.juni kan pressa formidle at Klimaprosessen er i ferd med å lammes fordi en Kyotoforlengelse er avgjørende for at u-landene skal delta. Hele kvoteregimet avhenger også av at det er vedtatt rammer for i-landenes utslipp. Direktøren for FNs miljøprogram UNEP, Achim Steiner uttalte at alle bør være ekstremt bekymret for hva vi kommer til å forlate Durban (COP17 desember) med. Hans avslutningsreplikk lyder: Jeg tror historikerne en dag vil avskrive tiåret 2010- 2020 som et tragisk øyeblikk av ubesluttsomhet i et internasjonalt samfunn og en verdensøkonomi som fullt ut var istand til å bevege seg til et annet nivå av CO2-utslippsreduksjoner, men valgte ikke å gjøre det- utfra hva som vil bli sett på som totalt uvedkommende årsaker.

Den som på dette tidspunktet er rystet i sitt hjerte kan hoppe over til tiltaksbolken som beskriver berettigelsen av økolandsbyetableringer som en samfunnsmodell for det 21. århundret. Vedkommende som ennå klamrer seg til illusjonen om at teknologi innenfor overskuelig framtid , økonomisk vekst og kvote/karbonfangstregimer vil bringe kloden på rett kjøl anbefales fortsatt lesning -rustet med fornyet interesse.

Vi fortsetter å ta tempen på klimautspillene i media:

-Hva slags følger har vindkraft for flora og fauna? (en av fem arter lever under risiko for å dø ut). –Ola Borten Moe uttaler til Aftenposten 20/3: Fremtiden ligger i å bore og hente opp mer hydrokarboner. – Om alle franske biler skulle gå på 100% drivstoff må hele landets jordbruksareale tas i bruk. – Sven Tveitdal- tidligere ansvarlig for sekretariatet til FNs klimapanel og direktør for FNs miljøprogram UNEP uttalte til Klassekampen 4/2-11: hadde befolkningen hatt den samme kunnskapen som forskerne om trusselen som klimaendringene representerer ville vi sett panikk eller iallfall et unisont krav om handling. –FNs klimatoppmøte blir av journalist i samme avis avspeilet i headingen:”Stillheten etterpå.”- Carlo Aall oppsummerer på nyåret at Europas miljøpartier oppnår tosifrede tall mens SV i Norge abdiserer. Brasil er på offensiven og Tyskland imponerer endatil Greenpeace.

Unødvendig selvpisking ? Postmaterielt verdiskifte?

Einar N Strømmen og Tor G. Syvertsen, begge professorer i konstruksjonsteknikk uttaler til Klassekampen 6/1-11: Det vi trenger nå er ledere med visjoner. Men de finnes ikke!

Tom Egil Hverven omtaler Giorgio Agambenas tekst: ”Det kommende fellesskapet” hvor han spør: Hvor kommer kraften til endring fra? Hvordan oppstår gnisten som setter noe i gang? De trekker paralleller til arabisk engasjement for en framtid  å delta i og ta ansvar for.

På hjemmearenaen er Jens faderlig omsorgsfull og sørger for at det norske folk ikke på hjemmebane skal piskes –unødig. Det er ikke mye av Churchills ”blood, swet and tears” å spore. Kan vi med verdigheten i behold akseptere at redusert privatforbruk er synonymt med selvpisking? Når lykkeforskningen dessuten bekrefter at over et visst nivå er lønnsøkning uinteressant? Med skam å melde er vårt velbefinnende derimot relativt; -avhengig av sammenlignbare bekjente, altså basert på misunnelse. Et samfunn basert på kronisk misnøye! Norske borgere troner på verdenstoppen når det gjelder ressursbruk og er i følge historiker Fredrik W. Thue verstinger i det globale forbruksracet. Thue etterlyser i en artikkel i Dag og Tid motkrefter- de som måtte ønske å leve annerledes finner få støttepunkter. Han undres: Hvor er familiekollektivene? Byttesentralene? De synlige markørene for en alternativ miljøbevisst livsstil er fraværende i samfunnslandskapet, noterer han. Videre: Det finnes få steder der individets valg av en antimaterialistisk livsstil  kan fortette seg til et kollektivt sosialt prosjekt. Håpet om å reise kollektive motkrefter mot konsumsamfunnet ”har såleis enda i vonbrot” konkluderer han mistrøstig. ”Alternative rørsler som Framtiden i våre hender er ikke hva de engang var.” Tune ser likevel håp- i kulturen rundt Den norske turistforeningen- bygd på ufattelig grad av tillit. Medlemsmassen vokser og tilliten består. Hvordan er dette mulig, spør han: ”fins det likevel ei slags attrå til det postmaterialistiske- i tydinga den førkommersielle sosiale fellesskapen?”

Et par dager før jul fortalte Klassekampens lederspalte at Synovate på oppdrag fra AP kunne dokumentere at 60% av velgerne vil at Norge skal utvikle seg i en mer fellesskapsorientert retning,

Et sideblikk til folkelig engasjement- i regi av Arne Næss Symposium på Oslo Sustainable Summit -for noen uker tilbake: Forfatter av boka ”Imperiet”, Michael Hardt mottok spørsmålet: Hvordan kan vi gjenerobre den økologiske visdommen? Han svarte: ”Om vi begynner å se på verdens ressurser og økosystemer som verken offentlige eller private, men noe vi skal ivareta sammen”. Hans neste bok bar tittelen ”Commonwelth” som i norsk betydning nærmer seg en variant felles velstand- felles eie. ”Du vil bli ovverrasket,”fortsatte han, ”over hvor mange som er svært interessert i denne eiendomsformen . Arbeidet med å skape en bærekraftig verden er uløselig knyttet til demokrati og felleseie.” Mens neste bok ”Multitude” presenterer en ny form for politisk og sosial organisering; ikke anarkistisk men demokratisk og horisontal.

Da er vi kommet fram til vårt ærend; å presentere- i Thunes språkdrakt: ”De synlige markørene for en alternativ miljøbevisst livsstil.” De finnes innenfor økosamfunnsbevegelsen og har som framtidsvisjon å bøte på Thunes ”vonbrot”- ved å bidra til å etablere økolandsbyer rundt om i landets kommuner.

DEL 2

  PEAK OIL * TRANSITION TOWNS
* ØKOSAMFUNN * POSTFORBRUKSØKONOMI

For noen år tilbake ble elever fra Gjøviktraktene intervjuet i media om hva de la i begrepet ”solidaritet.” – Solarium, kanskje?” –Eller en slags type drivhus?”

Tilbakelent forbruk versus postforbruk

31. desember uttalte Martin Kolberg (AP) til Klassekampen: For første gang i norsk historie kan folk lene seg tilbake og si at de klarer seg uten fellesskapet. Den formidable velferdsveksten truer solidariteten –folk flest er materielt mettet (jmfr. Jens Bjørneboe: ”Folk er blitt mette husdyr på båsen” –sløvet og handlingslammet.)

11.januar benytter redaktør Bjørgulv Braanen fokus-spalta i samme avis til å fokusere på individuliseringa under headingen ”Fellesskapet tur/retur.” Han refererer Ulrich Beck, tysk sosiolog, som hevder at kollektive livsmønstre mister sin sosialt pregede betydning. Mens den danske dronningen Margrethe i sin nyttårstale opplyste nasjonen om at det danske folket er blitt mindre tro mot fellesskapet. En dansk verdiundersøkelse kom ut i bokform i mai og omhandlet danskenes verdier siden 1981. Imidlertid konstaterer undersøkelsesleder og sosiologiprofessor Peter Gundelach at den store nyheten likevel er at tesen om individualisering svekkes; danskene legger mer vekt på de nære fellesskapene. Familiefellesskapet er oppgradert og engasjement i foreningsliv og lokal aktivisme er økende. Det er dessuten en tydelig tendens til at folk er blitt mer tillitsfulle- til samfunnets institusjoner og hverandre, og toleransen overfor annerledeshet er styrket. Professoren sier at man knapt nok kan finne noen som ikke presiserer at familien er det viktigste for dem, men organisasjonslivet er også opprioritert. Kulturlivets autoriteter kunne ikke vært mer samstemt, jmfr. Arnulf Øverland: ”Liv er samliv; mannen alene er ingen,” mens Pink Floyd har erfaringsmessig belegg for å udødeliggjøre seg gjennom strofen ”together we stand; devided we fall.” Litteraturen gjenspeiler -tidsånden? – tidløs eksistensiell forankring? Scandinavic Academic Press har nylig utgitt Atle Møens bok “Allmenningen”-definert som sosiologisk forsvar for fellesskapet. Forfatteren leverer et politisk innspill som ikke er fundert i økonomi, bemerker anmelderen Arne Borge og påpeker at man i våre tider kan få en følelse av at politikkens tid er forbi og erstattet av økonomiske imperativer. Spørsmålet allmenningen stiller er hva som går tapt  av menneskelighet i kvantifiseringen og økonomiseringen av alle samfunnssfærer når medborgerfellesskapet omdannes til kundefellesskap. Utviklingen ligger i å utvikle en sosial bevegelse ”-i motstand mot den dominerande økonomiske logikken for å hindre at samfunnsliv vert forma av økonomiske kalkylar”. Anmelderens oppsummering inneholder påminnelser om hvilke muligheter menneskelivet rommer om man velger å være sosial i ordets vide betydning.

Gentle actions

I forbindelse med den 3 uker lange miljøaksjonen ”Gentle actions” på Kunstnernes Hus i fjor høst skrev forfatter Freddy Fjellheim en artikkel i Klassekampen (23/10) under tittelen: ”En varsom folkebevegelse.”  ”Gentle actions” er også tittelen på en av bøkene til forfatter og fysiker David Peat som deltok med forelesninger på Kunstnernes Hus.

Vi velger å gjengi store deler av artikkelen da den danner bakteppe for -i denne omfangsrike introen- og sirkler inn de kulturelle, sosiale, økologiske, økonomiske, mentale, åndelige aspektene  som utgjør byggesteiner i grunnmuren for vårt prosjekt ”økosamfunn.” Miljøet og klimaet er våre omgivelser og legger premisser for og omfatter helheten i vårt livsgrunnlag. Økologi omfatter alle levende arters vekselvirkning og inkluderer samspillet på alle livets arenaer.

Artikkelforfatteren utga boka ”Fellesskapets kunst” høsten 2010- herved gjengis bruddstykker av artikkelen:

Han innleder med å skissere det påtrengende nærværet av en natur-og kulturkrise og som kontrast eller konsekvens av denne ”arbeider enkeltmennesker og bevegelser i det stille for å etablere et utall redningsaksjoner. Mangfoldet av motstand fra småfolk gir håp, for FN slumrer, massemedia er i vanekoma og politikerne tør ikke satse på velgernes folkevett. Arbeidet skjer blant praktikerer og teoretikere, i skogbuk og landbruk, hos miljøbevegelsen og blant menneskerettsaktivister. Når bryter aktivitetene ut i en folkebevegelse? En mangeårig økologisk krise betyr at løsningsforsøkene  må skje på mange nivåer.(..) Den uhyggelige uvissheten som råder etter klimapanelets beregninger åpner for nye allianser som også er en sosial bevegelse. (…) Vårt politiske system synes like lite egnet til å løse klimakrisen som en halvstatlig oljesandoperatør i Canada. Forandringene må komme nedenfra. Miljøsaken har kimen i seg til en ny form for demokrati som allerede syder under overflaten. Det handler om en småfolksallianse av de kloke og trofaste.

I 1987 ga fysikerne David Bohm og David Peat ut boka ”Science, order and creativity” hvor Peat forteller om den italienske middelalderbyen ”Pari” hvor Peat har bosatt seg og hvor menneskene stadig lever med distanse til stress og pengeøkonomi. Sameksistensen er basert på tillit, raushet og forpliktende gjensidighetsrelasjoner. At en tings eksistens avhenger av dens omgivelser er kontekstbegrepets genialitet og den kommende miljøbevegelsens håp. ”alt henger ihop”, sa Arne Næss. I kjølvannet av en slik enkel og kompleks stadfesting uttaler han: For å løse den mest komplekse situasjonen i menneskehetens historie må det tenkes radikalt i fellesskap: Nye former for sjølberging der mange små handlingsvarianter kombineres med store politiske oppgaver som CO2-kutt og skatt på valutatransaksjoner. Det forutsetter at man oppfatter konfliktenes forsoningspotensial. I –sårbare-mangfoldssamfunn utgjør verdighetstradisjoner tyngdekraften. Kunsten er å aktivisere forbindelsen mellom små og store handlinger, avslutter Freddy Fjellheim.

People, planet, profit

Før avslutningskapittelet skisserer prinsippene for økolandsbykonseptet kjennes det meningsfullt å supplere innspillet  med fil.mag i teoretisk filosofi Christian Egges kronikk i Klassekampen 20. april i år i form av korte utdrag. Han presenterer en ”postforbruksøkonomi” og spør om næringslivet kan vise oss veien til økt livskvalitet og andre verdier enn forbruk under headingen:”Næringsliv og klimakrise”. Han åpner med å sitere filosof Arne Johan Vetlesen som 8. mars i år ytrteer seg om politikerne som han opplever går baklengs inn i framtida: ”Ingen statsleder i dagens verden har gått til valg på å love sitt folk det motsatte av fortsatt vekst i materiell levestandard, altså nedgang i forbruket som politisk målsetting. Retorikk om samfunnsansvar lyder hult når politikerne ikke evner å løsrive seg fra vekstparadigmet. (Til tross for at seriøse vekstavviklings- og steady-state prosjekter gjennomføres- f. eks i Frankrike –se Le Monde Diplomatique s augustnummer i 2010).

Egge er optimist: I dag ser vi at næringslivet kan være en nyskapende kraft. Han nevner bedrifter som Stormberg, Gaiaarkitektene, Rørosmeieriet, Storebrand forsikring, Cultura Bank og Hag kontormøbler. Det finnes beslektede ”bedriftenes grasrotbevegelse” i USA. Foretaksnettverket Business Alliance for Local Living Economies (BALLE) ble etablert i 2001. Bevegelsen er blant andre inspirert av David Korten, forfatter av ”When corporations rule the world. Agenda for a new economic.” (David Korten har skrevet forordet til Global Ecovillage Network co-grunder og finansrådgiver Ross Jacksons (PhD) bok”We can do it, we will do it -And we are doing it!- building an ecovillage future”).

BALLE-nettverkene representerer verdiorientert næringsliv og er den hurtigst voksende næringslivsorganisasjonen i USA. Pr. i dag finnes 22000 bedrifter i 80 delnettverk i USA og Canada, som fremmer:

lokalbasert eierskap, bærekraftig jordbruk, kortreist mat, fornybar energi, miljøvennlige hus, lokal kultur, nye finansieringsformer og demokratisering av det økonomiske liv. Denne modellen gir større harmoni med økosystemene. Artikkelforfatteren kommenterer: Dette er et spørsmål om livskvalitet og styrket ansvarsfølelse. Etter ti år virksomhet rapporteres tydelige forbruks-og atferdsendringer i BALLE-regionene. Bellingham i nordre Washington satser på en ny økonomisk modell for en postforbruksøkonomi der det produseres varer og tjenester etter behov. Nettverksbedriftene streber etter å være de ”grønneste” bedriftene i regionen og har en kraftig helsebringende effekt på lokalmiljøet. En bedrift ble omtalt i The Nation:

Modellen overskrider både tradisjonell kapitalisme og tradisjonell sosialisme. Nøkkelen er forbindelsen mellom økt aktivitet og service i offentlige sektorer på den ene siden- og en ny, lokaløkonomisk sektor på den andre- som demokratiserer eierskap med en dyp forankring til lokalmiljøet. I dag haster det-mener Egge, med å få bedrifter til å handle i tråd med de tre bunnlinjene:økonomi, økologi og samfunn. Det handler om økonomiske resultat, miljøregnskap og samfunnsbidrag.: People, Planet, Profit. Egge tilføyer:Tenkningen både til høyre og venstre har vært mekanisk, materialistisk og ført til dramatisk overforbruk. Nytenkingen i næringslivet er mer organisk: Mennesker og miljø utgjør et nettverk av gjensidig avhengighet- materiell vekst og økt forbruk kan ikke være hovedmålet for økonomien. Interessant nok, avslutter artikkelforfatteren, har Høyskolen i Bodø elleve stillinger med personer som arbeider med økologisk økonomi og etikk. Det er unikt i Europa. Han håper på at disse akademikerne- sammen med næringslivet og representanter for lokalsamfunnene kan formulere og inspirere til en annerledes framtid!

Økolandsbyer -oss postpessimister imellom

Samfunnsmodell for det 21. århundre:

*prosjekt for en potensiell framtidsarena * modell for en ny samfunnsstruktur * livreddende øyer * fyrtårn av håp * verdensomspennende lokal dugnad * økosamfunn som global strategi

Sagt om økolandsbyer::

Ted Trainer ved South West University of Australia:

”Det vil ikke være noen overdrivelse å si at økolandsbybevegelsen er den mest betydningsfulle bevegelsen i vår tid”

Bill Mollison, permakulturbevegelsen far, vinner av Alternativ Nobelpris:

”…den mest bemerkelsesverdige revolusjon i tanke, verdi og teknologi som inntil nå er utviklet”

David Korten, PhD, tidligere rådgiver for  US Agency for International Development, forfatter av ”When corporations rule the world” uttaler dette i forordet til Ross Jacksons bok-“…And we will do it! Building an ecovillage future!”:

“…The possibilities whithin our reach to organize human spaces into ecovillages that restore our sense of community and our connection to the earth  while providing us with environmentally sound and sustainable sources of livelihood”

JT Ross Jackson PhD, baksidetekst på boka: Advicor to financial institutions  on foreign exchange management,founded Gaia Trust, a visionary, grantmaking foundation that has expended more than 15 mill. Dollar in Gaiacorp profit to support groups around the world that are pionering the developement of ecovillages and green entreprises as the foundation of a 21. century civilization: (tittel på boka):

“We can do it! We will do it! And we are doing it! –building an ecovillage future!”

Ideologi

Vi presenterer herved en type samfunnsbygging som en strategi for å møte krisene innenfor økologi og klima, matproduksjon og landbruk, økonomi og finans, kultur og sosiale nettverk- totalt sett en systemkrise. Visjonen er å bytte èndimensjonal egennytte, usunn konkurranse, materialistisk opphopning av kapital med solidaritet, fellesskapsbasert samvirke, bæredyktig

livsstil og kretsløpsfokus.Vi prioriterer livskvalitet og trivsel framfor forbruksvekst.

I praksis vil vi manifistere implementeringen av Lokal Agenda 21 som en verdensomspennende lokal dugnad. Ved å justere bo- og levemåte  i tråd med en livspraksis på naturens premisser skaper vi grunnlag for at generasjonene etter oss skal arve en levedyktig planet. Slik bekjemper vi avmakt og resignasjon  og presenterer muligheten for at enhver kan delta i samfunnsforbedringen. Deling av ressursgrunnlaget utvides til et Sør/ Nord-perspektiv og åpner for at menneskeslekten får mulighet for gledesfylte liv i takt med Jorda.

Stikkord som kjennetegner modellen er ”avfall er bare ressurser på avveie” ”matproduksjon på dørstokken,” ” bottom up,” ”problemet er løsningen,” ”permakultur- er ikke det bare common scense? Jo, men det er ikke lenger common.”

Kort sagt:

Det satses på økologisk byggeri,- størst mulig grad av sjølberging, giftfri matproduksjon uten mineralgjødsel, naturbasert avløpssystem, gjenvinning, resirkulasjon, gjenbruk, bildeling, bytteringer. Det etterstrebes i størst mulig grad å generere mer energi enn hva som forbrukes.

Forskning har vist at økolandsbyer i Danmark, Scotland og Australia belaster naturen med mellom 40 til 80 % mindre utslipp og økologisk fotavtrykk enn gjennomsnittlig utslipp.

Videre er det en målsetting at eldregenerasjonen  har mulghet for en verdig deltakelse i familie- og samfunnsliv utover yrkestilknytningen. Det er muligheter for funksjon som tradisjonsbærer, rollemodell for barne-og ungdomsgenerasjonen, historieforteller, viderefører av gamle håndverkstradisjoner.

Av ressurshensyn vil økolandsbybeboere ofte ønske å dele fasiliteter som kjøle-og vaskerom, gjesterom, verksteder, forsamlingslokale eller flerbrukshus til utøvelse av kultur og håndverk.

Et romslig felleshus vil kunne trekke til seg sambygdinger ved arrangementer som musikk-, teater- og temakvelder- og også håndverksproduksjon innen ulike nisjer. Landsbyene holder seg ofte med et gårdsutsalg av egenproduserte produkter, saft og sylt og videreforedling. Det er fra helskostutsalg ytret behov for produksjon av persillerot, hvetegress, spelt, rosenrot. Hamp er ennå ikke stuereint i Norge som det eneste landet med forbud. Denne planten har uendelige bruksmuligheter men er belastet med et rykte som holder mange interessenter tilbake.

Generelt er det av største betydning å samvirke med nærmiljøet i ulike fora og arenaer.

Som samfunnseksperiment er det praktisert forsøk på direkte deltakende demokrat, alternativ økologisk økonomi /kretsløpsøkonomi samt også etablering av ulike former for konfliktløsningskulturer.

Permakultur:

Permakultur er et planleggingsverktøy som bærer med seg urgamle dyrkingstradsjoner og holdninger til naturen. Opprinnelig er begrepet en sammensmeltning av permanent og agrikultur. Permakulturens far, Bill Mollison arbeidet i flere år ved universiteter i Australia for å presentere sine unike forskningsresultater, men brøt etter hvert med de akademiske fagmiljøene og allierte seg med grasrøttene.

Permakultur omfatter både analyse,- planleggings, -og designverktøy for å skape flest mulige gjensidige fordelaktige forbindelser (useful connections). Hvert element skal ha flere funksjoner. Det satses på flerårige planter, jorddekke og lagdelte blandingskulturer. Permakultur er et redskap også for å avhjelpe jorderosjon, ørkendannelse og forsaltningsproblemer. Mollison fastslår at det er bare ved å gjenetablere forbindelsen til de lokale ressursene at det kan utvikles bæredyktighet. Han imøtegår mytene om at det kun finnes to valgmuligheter: høyteknologisk agroindustri som er arbeidsbesparende og ressurskrevende og et småskalaliv med beinhard arbeidsinnsats. Permakultur er en tredje mulighet. FN har uttalt at verden kan brødføs med økologiske dyrkingsmetoder og at bistandsarbeid er meningsløst uten bruk av permakultur. (ref.FAO). I bunnen ligger ansvarlighet og omsorg for mennesker, jorda og en rettferdig fordeling av ressurser i et Nord/Sørperspektiv.

I amerikansk språkdrakt ville vi ha smelt til med; Catch the vision! Join the adventure!

An opportunity to make a difference! På solong som er min dialekt heter det:

”Ittnå duger uprøvd.” Og økonomiserer med utropstegna.