Hanne Gustavsen presenterte sin masteroppgave 8 feb 2012

Norske Økosamfunns Forening møte 8 feb 2012.

Hanne Gustavsen presenterte sin masteroppgave

Forskningstemaet dreies rundt økosamfunnenes potensiale som framtidig samfunnsmodell. Spesielt var hun opptatt av å finne svar på hvorvidt økolandsbyliv har effekt på forbruksvaner, økologisk bevissthet og generelt samfunnsengasjement blant innbyggerne i en slik landsby.

I en større kontekst, kan disse samfunnene romme mulighet for bekjemping av klimaproblemet gjennom en nedenfra og opp tilnærming? Spesielt sensitivt er utfordringen omkring samtlige nasjoners fokus på økonomisk vekst for å oppfylle sivilisasjonens målsetting om livskvalitet, matforsyning, og sysselsetting til 9 mrd. jordbeboere. Implisitt i case-studiene ligger en brennbar problemstilling: Hvordan tilpasse idealet om fri konkurranse i vestlig- og etter hvert global samfunnsbygging til økologisk produksjon, verdiskaping, velferdspolitikk?

Foredragsholderen hevder at onde sirkler synes å dominere samfunn hvor fri konkurranse prioriteres (inntektsoptimalisering) foran økologisk ansvarlighet som retningsviser for produksjon og forbruk.

Forskningsobjektet Dyssekilde økolandsby i Danmark bestreber en miljøvennlig infrastruktur; fysisk og psykisk: noe i nærheten av ”tilbake til naturen” som forankring for livsstilen. Det bor ca 180 medlemmer inkludert 60 barn, og de avholder 4 medlemsmøter på årsbasis i tillegg til en rekke arbeidsgrupper som jobber frivillig med prosjekter. Datainnsamling foregikk gjennom dybdeintervjuer med beboerne og noe deltagelse ettersom hun bodde hos en familie i økolandsbyen i perioden. I begynnelsen på 80-tallet var landsbyen mer spirituelt orientert, og mer idealistiske m.h.t. å leve sparsommelig og i tråd med naturen. Med tiden har økosamfunnet blitt mindre radikalt og noe mer materialistisk og individualisert, men fremdeles mye fokus på økologi og sosialt samvær og livskvalitet.

Kvaliteter som informantene fremhevet ved denne måten å bo på var blant annet trygghet for barn og eldre, samt billig husvære. Mer enn egentlig miljøhensyn var det fellesskapet som framholdes som motiverende for mange av de nyere beboerne. Oppgaven fokuserer spesielt på hvordan fysiske strukturer, kort avstand mellom produksjon og konsum (selvforsyning), og de sosiale strukturene i landsbyen påvirker innbyggerne. Ifølge grønne teoretiske resonnementer skal denne konteksten som økolandsbyen utgjør ha en gunstig effekt på innbyggernes forbruksmønster og økologiske bevissthet, men stemmer det i realiteten? Spesielt fokus på å intervjue de som hadde flyttet til samfunnet av andre årsaker enn hensynet til miljø.

I årenes løp er det blitt bygget en vindmølle hvor en er medeiende som andelshaver. For øvrig deler de en rekke fysiske fasiliteter og et selvbygget renseanlegg sørger for kretsløpsbasert avfallshåndtering. De fysiske fasilitetene har trolig en stor del av æren for innbyggernes lave økologiske fotavtrykk.

Ideologisk og filosofisk er avhengighetsforholdet mellom menneske og natur et dynamisk tema på godt og vondt. Fører økt selvforsyning her til en større bevissthet om dette avhengighetsforholdet?

I mellommenneskelige relasjoner er samspillet om individet og fellesskapets interesser objektivt og subjektivt en utfordring; ideelt sett er konsensus bærekraftig fordi alle synspunkter må argumenteres for i offentligheten, og egoistisk sneversyn søkes luket bort til fordel for fellesskapsbasert samvirke. Det er likevel ikke gitt at det som fellesskapet beslutter nødvendigvis er til det beste for naturen.

På spørsmål som indikerer økt økologisk bevissthet framholdes distinksjonen mellom anvendelse av drikkevann og regnvann; avfallssorteringen synliggjør avfallets beskaffenhet og anvendelsesmuligheter (jmfr. permakulturens far, Bill Mollison: ”Avfall er bare ressurser på avveie!”), eks. hvilken overveldende mengder med emballasje vi holder oss med! Vektlegging av sjølforsyning påvirker forståelsen av menneskers avhengighet av naturen. En har i mindre grad valgt å holde sjølforsyningfanen høyt hevet i dette fellesskapet, men 90% av matinnkjøpet er økologisk dyrket (mengden økologisk mat relativt til konvensjonell mat har økt kraftig). Derimot har deltakerne prioritert sjølbygging i utstrakt skala.-inkludert pilrensingsanlegg. Ved å måtte arbeide mer for å få tilgang til ressurser de tidligere har tatt for gitt har innbyggerne økt sin forståelse for menneskets avhengighetsforhold til naturen noe, til tross for at de slett ikke er helt selvforsynt. Arbeidet i arbeidsgruppene sikrer også økt kunnskap om økologi fordi man må jobbe for å løse praktiske oppgaver i forhold til miljømessige kriterier. I tillegg snakkes det mye om økologi i landsbyen, mange av de nye som har flyttet til i ettertid har lært mye av de andre beboerne.

Særlig verdifullt oppleves konfliktløsningskulturen som er blitt slitesterk med årene. En er i stor grad mindre fokusert på materielt forbruk. Nøysomhet, sunnhet og fellesskap står høyere i kurs og en annen type image enn mainstream profileres. Det postuleres med ettertrykk: Denne livsformen oppleves ikke som frihetsberøvende til tross for lavere forbruk, snarere tvert imot!

Endringer i innbyggernes forbruksvaner og miljøbevissthet skjer ikke gjennom formelle reguleringer med påbud og forbud; observanten var imponert over graden av lystbetont frivillighet omkring gjøremålene; det var lik fordeling i innsats. Bemerkelsesverdig er eldregenerasjonens betydning i beslutningsprosessene- ofte som for eksempel bokførere, kontor- og økonomiansvarlige.

Et av observandens forskningstemaer var hvorvidt denne alternative samfunnskonstruksjonen påvirket lokalmiljøet omkring. Her var en unison stemme fra samvirkefellesskapet tydelig hørbar: Den økologiske bevegelsen bør politiseres. Et høythevende prinsipp for de fleste innbyggerne når det gjelder forholdet til det øvrige samfunnet og politikk for øvrig er å være rollemodeller; ikke misjonærer. Deltakerne ble handlingsorientert på egne vegne. De har dog en egen arbeidsgruppe som jobber med eksterne relasjoner, og jobber med forskjellige små tiltak for å inspirere andre. Markedsføringen av fellesskapet inkluderte rundvisninger. Det er årtier tilbake at skepsisen fra sambygdinger føltes på kroppen. Kommunen har henvendt seg til samvirkefellesskapet med ønske om samarbeid på ulike fronter, men som helhet er det forholdsvis liten politisk deltagelse i dette samfunnet. Flere sier de har en tendens til å bli litt mer innover-rettet av å bo i landsbyen

Det synes viktig generelt å finne en balanse mellom universelt fokus og egenutvikling. Generell holdning synliggjorde en ofte opplevd svakhet ved alternativbevegelsen gren ”new age”: at den ble for selvsentrerende og apolitisk.

Underveis gjennom årtiene er det lagt vekt på konsentrasjon av dokumentasjonsmateriale som eksempelvis viser at utslipp og økologisk fotavtrykk reduseres med 60% i forhold til gjennomsnittet. Det kan synliggjøre at det er mulig å leve et særs godt liv uten å skille seg vesentlig ut i forhold foretrukket forbruksnivå i vår kultur, og flere av de positive faktorene ved denne landsbyen kan trolig også innføres i mer konvensjonelle borettslag dersom man kan identifisere og samarbeide med noen ildsjeler som vil jobbe for endring der de bor. Eks, Transition Town bevegelsen.

Oppfordring: Fortsett å jobbe politisk! Viktig å opprettholde forståelse mellom forskjellige grupper, og unngå segmentering av sivilsamfunnet. Bygg allianser og nettverk, gjør felles front med fagforeninger! Erfaringene tilsier at det er ikke bare rollemodellfunksjonen som påvirker mainstream i retning av holdningsendringer. Samfunnet som helhet er mer enn summen av sine bestanddeler. Strukturene må endres, andre prioriteringer må gjøres; fordelingsnøkkelen justeres! Fortsett å spre økolandsbymodellen.

Noen betraktninger avslutningsvis. Økolandsbyer er forskjellige. Studien er mer av eksplorerende art enn generaliserende art. Akademia bør interessere seg mer for økolandsbyer, og fortsette å lage sammenlignende-, og statistiske forskningsdesign som kan si oss noe om effektene av slike samfunn i større skala.